Tove Bratten er direktør for Stiftelsen Danse-og teatersentrum. Foto: Scenekunst.no

Tove Bratten: Infrastruktur, kunstnerisk mangfold og publikumssammensetningene i fylket.

Akershus fylke er et sentralt fylke med sin unike beliggenhet rundt hovedstaden. Det skaper en tilgang til kunst og kunstnere som er enestående i norsk sammenheng. Flere forskningsrapporter har gjennomgående pekt på at hovedparten av Norges kunstnerbefolkning bor og arbeider i og rundt hovedstaden. Om lag halvparten av de samlede tilskuddene fra Norsk kulturråd går til ulike kunst- og kulturinitiativ i hovedstadsregionen.

En skal her huske på at det frie scenekunstfeltet kjennetegnes av høy mobilitet – de har et stort og økende publikum over hele landet : 721 728 publikummere i 2014 (525 779 i 2013).

Akershus fylke eksisterer ikke i en boble, men inngår gjennom sine mange initiativer og tiltak i en større sammenheng, også innenfor kunst og kultur.

På scenekunstfeltet må kulturplanen reflektere både den infrastrukturen som eksisterer, mangfoldet av kunstneriske initiativ og selvsagt de ulike publikumssammensetningene som også finnes innen for dette fylket, men også den interaksjonen som pågår mellom Oslo og Akershus når det gjelder kunst -og kulturaktiviteter og utdanningsinstitusjonene.

Mangesyslere

I dette bildet er det viktig å skille mellom profesjonsvirksomhetene og den såkalte egenaktiviteten – altså mellom mellom profesjonell virksomhet og amatørvirksomhet. Sistnevnte er også mange kunstnere involvert i, den er en del av kunstnernes inntektsbringende arbeidsliv – altså det faktum at mange kunstnere i tillegg til sine kunstnerskap også er ”mangesyslere” (Per Mangset, 2006) innen ikke- kunstnerisk arbeid eller kunstnerisk tilknyttet arbeid. Dette bildet ble bekreftet også i den siste rapporten som kom nylig: ”Kunstens autonomi og kunstens økonomi”(Vigdis Moe Skarstein 2014).

«Mulige produksjonsfasiliteter bør
kartlegges i fylket og gjøres
lett tilgjengelige.

Her ser man også at andelen av kunstrelatert, ikke-kunstnerisk arbeid har økt i en tid der satsingen på kunst og kultur gjennom det såkalte Kulturløftet har vært formidabel. Dette er et tankekors. En offensiv kulturplan bør trekke inn dette perspektivet og bidra til at andelen kunstnerisk arbeid øker.

Dette forsterkes også dersom man trekker inn den fruktbare distinksjonen mellom kunstnervilkår, det vil si de økonomiske rammebetingelsene for produksjon av kunst og kunstnerernes levekår som berører kunstnernes levestandard (Dag Solhjell, ”Kulturrikets tilstand” 29.10.2015).

Kunstnervilkårene har jo direkte sammenheng med infrastruktur, tilskuddsordninger osv.   Å tilrettelegge for bedre kunstnervilkår i en kulturplan blir vesentlig fordi gode kunstnervilkår er forutsetningen for at kunstnerne kan leve av sitt arbeid og dermed få en rimelig god levestandard.

«..andelen av kunstrelatert,
ikke-kunstnerisk arbeid har
økt i en tid der satsingen på
kunst og kultur gjennom det
såkalte Kulturløftet har vært formidabel.
Dette er et tankekors.

Et viktig grep en kulturplan må ta, er å tørre å skille ut ulike felt, aktiviteter og områder. Den bør derfor etter min mening tydeliggjøre den profesjonelle kunstens og slik sett også scenekunstens plass i regionen. Det er etter mitt skjønn en forutsetning for at klare politiske prioriteringer kan defineres, begrunnes og gjennomføres.

Kunsten og demokratiet

Kunst er uttrykksfrihet og ytringsfrihet i praksis. Det går en klar forbindelse mellom  kunsten og den demokratibyggingen som ellers skjer i samfunnet. Et demokratisk samfunn måles blant annet på sin evne til uttrykks frihet og dermed til ytringsfrihet. Tilgangen til kunstneriske opplevelser er avgjørende for utviklingen både av individ og samfunn.

«Et viktig grep en kulturplan må ta,
er å tørre å skille ut ulike felt,
aktiviteter og områder.

Scenekunsten skiller seg ut gjennom å utfolde seg i øyeblikket, den så å si erobrer tilbake det autentiske øyeblikket i en tid preget av digital kommunikasjon og nye sosiale og estetiske teknologiske plattformer. Scenekunst uten publikum eksisterer ikke. Det er et kunstnerisk klart definert sosialt rom, der det levende møtet mellom en kunstnerisk intensjon og dets publikum finner sted i et særskilt definert fysisk rom. Scenekunsten er sosial og kollektiv , og den bærer i seg elementer fra alle kunstuttrykkene, den kommuniserer på tvers av kulturer og på mange nivåer samtidig. Den må formidles og oppsøkes. Scenekunst er kommunikasjon. Den frie scenekunsten må i tillegg finne sine rom for disse kollektive møtene. Derfor blir infrastruktur, tilgjengelighet og kreative vilkår  avgjørende.

 Stor betydning

På det frie scenekunstfeltet kan en offensiv kulturplan, som skal virke for både kunst, kunstnere og publikum, få stor og avgjørende betydning også for utviklingen og innovasjonen av selve scenekunsten som kunstform i Norge, for  maktspredning og ikke minst for å styrke kunstnernes egen definisjonsmakt over egne uttrykk.

De fleste kompaniene ikke har egne hus. De må som nevnt derfor finne sin finansiering, sine produksjons- og spillesteder, sitt publikum osv. Mobilitet er derfor en innarbeidet komponent i ethvert kompanis liv, akkurat som de ulike tiltak i en fylkesplan bør ha som mål at tiltakene skal komme flest mulig til gode, og bidra til en kunst og kulturbevisst region.

Kartlegging

Mulige produksjonsfasiliteter bør kartlegges i fylket løpende og gjøres lett tilgjengelige. Strukturer har det med å endre seg. Her bør både mulighetene til kortidsleie og langtidskontrakter være mulige. Innenfor scenekunstfeltet må man derfor se produksjon, arena, formidling og publikumsarbeid som et helhetlig kretsløp og som bærende elementer innen kunstnervilkår. Spørsmålet i en kulturplan vil derfor etter mitt syn være –hvordan denne planen aktivt og konkret kan bidra til dette.

Her ser jeg tre opplagte hovedspor for hvordan det profesjonelle scenekunstfeltet i Akershus , vektet mot det frie scenekunstfeltet i Norge, kan styrkes og utvikles. Målet må være å se på hvordan anvende og utvikle dagens ressurser for fremtidens scenekunst.

2 som kan utfordres i planen

Akershus Teater påpeker i sitt strateginotat ”Strategier for fremtiden” at teatret bør ha rollen som et ”nav i utviklingen av et sterkt regionalt scenekunstfelt. I dette ligger det at teatret gis tilstrekkelige ressurser til utvikling slik at teatret kan være en ressursbase både for eksiterende miljøer og for å utvikle nye når det gjelder å bistå med kompetanse og innsikt i å skape scenekunst”. Som prosjektteater er Akershus Teater i langt mindre grad enn de øvrige institusjonsteatrene bundet av fastlåste strukturer. Det gjør dem tilpasningsdyktige og fleksible i møtende med skapende krefter i det frie feltet, og åpner for unike samarbeidsprosjekter ubundet av tradisjonell tenkning rundt prosess og arenaer.

Teatret viser nå også vilje til å åpne for medbestemmelse og deltagelse fra det frie feltet, som vil bidra til et regionalt løft for den frie scenekunsten gjennom ulike former for ressurstilførsel. En slik deltagelse vil også være et bidrag til en sterkere demokratisk forankring av scenekunsten i fylket.  Et sterkt profesjonelt teater i Akershus vil være en nøkkelfaktor for det frie feltet dersom tenkningen referert ovenfor får gjennomslag i langsiktige planer for teatret.

Bærum Kulturhus – er del av et treårig prosjekt som regionalt kompetansesenter for dans. Den treårige støtten fra Norsk kulturråd utløper høsten 2015. Slik uttrykker kulturhuset sin rolle på dansefeltet: ”Som regionalt kompetansesenter for dans er vår ambisjon å være en synlig aktør som legger til rette for kunstnerisk utvikling, produksjon og formidling av nasjonal og internasjonal dans. I det norske dansefeltet fremstår Bærum Kulturhus som en av landets mest aktive scener med tydelige kunstneriske ambisjoner og et blikk for kvalitet.” Det er viktig at kulturhuset kan fortsette sitt arbeid for å stimulere til mer dans, gjennom coproduksjoner, turnesamarbeid , seminarer m.m. Erfaringene fra prosjektet Regionalt kompetansesenter for dans er svært gode, og bør styrkes og bygges videre på i fylkets kulturplan.

Akershus Teater og Bærum Kulturhus  bør utfordres i kulturplanen på hvordan de kan utvikle sine engasjement – både innenfor egne programprofiler og i samarbeid. Dette gjelder både coproduksjoner og turneer. Kunstnerisk praksis i dag handler jo også om et tilfang av tverrkunstneriske prosjekter, noe som burde stimulere til økt samarbeid på tvers av ulike sceniske uttrykksformer.

Tilskuddsordninger – regionale kompanier

Akershus fylke bør ta sitt ansvar for å etablere produksjonsmuligheter uavhengig av etablerte tilskuddsinstanser, og som kan komme i tillegg til ordninger vi har på nasjonalt plan. Dette er viktig i en tid da Norsk kulturråd har fått større makt. Slik sett kan  fylket ivareta muligheten til et mangfold av uttrykksformer, uavhengig av øvrige nasjonale tilskuddsinstanser. Dette er også å sette kunstens plass i demokratiet ut i praksis.

Gjennom å etablere en flerårig tilskuddsordning for regionale kompanier, sikrer man et regionalt beslutningsnivå når det gjelder hvilke kompanier som skal kunne få offentlig støtte. Her ligger det også muligheter for å kunne utvikle et tilskuddssystem i spleiselag med eksempelvis både stat og kommune.

Tove Bratten er direktør for  Stiftelsen Danse-og teatersentrum.

  • Jacob Falck

    Akershus må ikke sitte på gjerdet. Naturlig å dele inn satsinger i nasjonal, regional og lokal. Stor Oslo mangler lokal identitet Forsvar for lav satsing i Akershus er at det er så kort vei til Oslo. Naturlig at Akershus satser på regionale kultur klynger. La oss slippe alle spleiselag men la Akershus fylkeskulturplan satse frisk med de videregående skoler som base for bredden og ta det derfra.