Niels Righolt Foto: intercultural-europe.org

Niels Righolt: Prosessen er for fin, hvit og norsk

Lederen for CKI – The Danish Centre for Arts and Interculture var nylig i Oslo for å lede to dialogmøter om Akershus’ kommende kulturplan. I dette intervjuet, gjort etter de to møtene, peker Niels Righolt på noen av  fylkets viktigste kulturutfordringer.

- Hva er de viktigste utfordringene fylkets kultursektor står overfor i lys av møtene du deltok på?

- Det avgjort viktigste spørsmålet handler om publikumsutvikling, og hvordan vi skal utvikle kompetansen på dette feltet. Det handler om  endringene i samfunnet som sådan, men også endringer i kulturens produksjonsformer, nye måter å kommunisere på, nye måter å forholde seg til kunst og kultur på, større krav på gjenkjenning og ikke minst om deltagelse.

I følge Righolt kommer endringene til å tvinge seg fram.

- De aller fleste i rommet var i min generasjon. Ute i samfunnet er endringene allerede skjedd, og kunnskapen om hvordan endringene skal foretas finnes der ute.

- Kultursektoren må endre seg, spørsmålet er når det skjer. Jeg tror at de institusjonene som tilpasser seg relativt raskt kommer til å hente hjem de største gevinstene, i den forstand at det er de som kommer til finne finansiering lettest, det er de som kommer til å være med å sette den politiske agendaen og som lettere kan definere sin egen rolle i fremtiden.

- Represnterer disse endringene trusler mot eller muligheter for kultursektoren?

- De representerer jo trusler mot den innarbeidede selvoppfattelsen i sektoren, mot innbygde hierarkier, mot eksisterende maktstrukturer og mot forestillingen om at man kan vedta hvilke institusjoner som vil overleve, og at institusjonene selv kan bestemme hva som skal vises. I den forstand er endringene trusler mot at institusjonene kan fortsette å gjøre som de alltid har gjort.

Som eksempel peker Righolt på den digitale utviklingen som innebærer mer deltakelse, ønsker og muligheter for å forme egne opplevelser av kultur og krave om både mer informasjon og det han kaller «helere opplevelser».

Men å anlegge et motvillig truselperspektiv på utviklingen nøler han ikke med å kalle en «regressiv reaksjon».

- For meg representerer dette store muligheter, men jeg ser jo også at kultursektoren har vanskelig for å gripe dem. Det er ofte fordi kultursjefene, som ofte er veldig dyktige tjenestemenn, oversetter politikernes normative, vestlige forståelse av hva kultur er. Den forståelsen stemmer jo ikke lenger med virkeligheten.

- Hva mener du?

Vi bor fortsatt i Vesten, men vi er samtidig globale. På et minutt kan vi via samme plattform være både globale og lokale. Vi er sosiale dyr i et nytt univers. Dersom kulturinstitusjonene overser dette, da griper de ikke ut etter mulighetene som er der.

To spørsmål

- Hvordan skal en kommune hvor det viktigste kulturtiltaket er et kunne tilpasse seg og utnytte disse nye mulighetene og kravene.

- Det tror jeg er enkelt. Man kan starte med spørsmålet om hvordan vi blir relevante for de som finansierer oss (les: innbyggerne) og hvordan blir vi relevante for kultursektoren. De er de to spørsmålene vi må stille oss. Svarene kan handle om samproduksjoner, å finne nye, relevante fortellinger, å lage forestillinger som involverer innbyggerne mer. Det er tusenvis av ting man kan finne på, hvis man bare vil.

- Involvering innebærer vel også å gi fra seg makt?

- Noe av det mest interessante herfra (København) er at det er veldig mange kreative folk som gjerne vil leke med kultursektoren, ikke minst i den digitale verdenen, som veldig gjerne vil være med. Mye av dette handler om omfordeling av makt. Hvis en kommune for eksempel vil ha et kulturhus som er nært innbyggerne der vi både arbeider fysisk og digitalt, så er det mye som kan gjøres. Det viktigste er å ha innstillingen, uavhengig av hvor mye penger man har.

- Hvor langt har kultursektoren i Akershus fylke kommet i retning av å skaffe seg en slik fremtidsrettet og inkluderende innstilling i forhold til andre, som jobber med de samme utfordringene ute i Europa, etter din vurdering?

- De har kommet langt i den forstand at man forstår behovet for å tenke på tvers.

- Hva mener du med å tenke på tvers?

- På tvers av institusjoner og ressurser, for eksempel. Når det handler om å faktisk gjennomføre mangler man de tre-fire banebrytende eksemplene. Jeg vet fra Norsk Publikumsutvikling at slike eksempler begynner å komme nå, også i Norge. Og da er det i Akershus og Oslo det skjer.

- Hva slags institusjoner er det som i følge din erfaring kommer først i gang?

- Vår erfaring fra København er at det er det små og mellomstore som kommer først i gang. De er oftere forberedt på omstilling, for det er de tvunget til å være. Så kommer de mellomstore og store institusjonene etter. I Danmark har endringene nådd Statens Museum for Kunst (Danmarks nasjonalgalleri), og de kommer aldri til å gå tilbake til å arbeide på den gamle måten. Museet vokser og utvikler seg med helt nytt publikum. Uavhengig av om man tenker kostnader eller publikum/demokrati-perspektiv så gir endringene som har skjedd i museets metoder mening.

Righolt viser for eksempel til hvordan museet kontinuerlig arbeider med å kontekstualisere kunst på nye måter og med nye metoder for å bli mer relevant.

- I arbeidet med kulturens relevans peker du ofte på behovet for å involvere nye publikumsgrupper tidlig i endringsprosessene. Gjelder det også Akershus’ nye kulturplan? Er det ikke en fare for at planen blir et resultat av at de samme aktørene har snakket sammen igjen?

- Så langt er prosessen i Akershus slik jeg betrakter den alt for velutdannet, fin, hvit og norsk. Det er ikke representativt. Det er veldig viktig å få andre stemmer inn i prosessen enn “the usual suspects”. Men det er vanskelig å rekruttere dem via tradisjonelle mediene. De leser ikke avisene kulturlivet forholder seg til. De leser ikke institusjonenes nettsider eller flyers man legger ut på biblioteket. Man må ut og rekruttere dem. I Malmø valgte man å indentifisere en håndfull sub-miljøer på tvers av generasjoner og lokalsamfunnet i ulike deler av byen for å få dem med i prosessen og oppnå den flerstemmigheten man ønsket.

- Kan kulturen bli representativ?

- Det er ikke kulturens rolle som sådan å bli representativ. Kunsten kan aldri representere andre enn sin avsender. Men kultursektoren, i den forstand at den er politisk bestemt å skulle speile en kommune eller et samfunn, må jo ha et mål om representasjon. Noe annet ville være meningsløst. Da handler det om gatekeepers. Hvem som avgjør hva som vises.

- Vi bærer rundt på en masse forestillinger om de andre som vi må endre. Der kommer programleggerne på institusjonene inn. Da handler det ikke minst om co-kuratering, om å slippe inn den kompetansen som allerede finnes hos de gruppene man vil involvere. Da jeg selv var med å gjør dette  i forbindelse med en konsertserie opplevde jeg at vi fikk til mye mer enn det  jeg trodde var mulig. De vi involverte kom med en stor kunnskap om hva som går hjem i skjæringspunktet mellom dansk og i dette tilfellet arabisk musikk. De var inne fra første dag i kurateringen av konsertserien (som ble arrangert i forbindelse med festivalen Images of the Midle East på Dunkers kulturhus).

I følge Righolt er det mulig å få til lignende ting hvis man bare erkjenner at  kunnskapen finnes der ute. Eller som han sier, “they might know”.

Niels Righolt leder CKI – The Danish Centre for Arts and Interculture, og har blant annet bakgrunn fra Dunkers Kulturhus i Helsingborg.